-DET ER MIN KRISE!

OK, så var det min tur. Det er nå vel 40 år siden jeg så dagens lys og ble tatt med hjem til en bilgal familie over en ny Sotrabro til det forgjette landet ”vest om bruna”.

Først,- rent sosiologisk, er 40 årskrise et ekte og vitenskapelig bevist fenomen, eller bare et moteuttrykk, en unnskyldning far har skapt for seg selv for å få mer tid til sitt eget ego? Vel, jeg skal med sikkerhet ikke begi meg ut på en tynn planke og ødelegge en sannhet eller en illusjon for mine mange brødre der ute. Men kanskje verdt en tanke…

Uansett, krise eller ikke; jeg har kjø…. Unnskyld, Vi… VI har kjøpt ny bil nr. 2. Den er hvit, lav, har tre dører og er ”stylet” fra topp til tå. Jeg må innrømme at jeg har blitt betatt av denne hvite sinnataggen, og ikke rent lite begeistret for kjøreegenskapene den bydde på da jeg  kjørte den hjem fra Oslo sist torsdag. Med sine 395 cm, sin 95 hesters turbodiesel og snaue 1000kg ble det faktisk slutt på hårnålene over Hemsedalsfjellet alt for fort. Når i tillegg tyngdepunktet er lavt og hjulene er plassert helt ute i hvert sitt hjørne, er dette selve oppskrifte på den perfekte ”autoslalom-bilen”.



Kompakt med fine linjer. Mye vekrere med 3 dører, men smaken er som baken...



Far fikk altså viljen sin. Hvit Ford Fiesta Sport med tre dører, stylingpakke og den freshe 1,6 literen med 95 TDCI-hester. Bilen er registrert første gang i oktober 2010 og er kjørt knappe 30.000 km. En tur til Fordforhandleren RøhneSelmer i Sandvika fikk presset prisen ned til vår ramme, ikke verst når også veiavgift og registrering ble knekt inn i rammen som til slutt endte på 165.000, inkludert service. Ikke verst når øvrige ligger på fra 189.000 pluss avgift. Og som om ikke det var nok, ble min forbrukermakt kronet med 5 års bruktbilgaranti. Ja, du leste rett. Ford i Bergen reklamerer nemlig med dette nå. Ford i Sandvika trodde ikke umiddelbart på meg da jeg fortalte dem dette, men etter litt ”under cover” arbeid ble jeg bønnhørt. Ford i Sandvika ville ikke være dårligere enn sine konkurrenter (!) i Bergen og klinte til. Det gir oss altså et forutsigbart bilhold helt fram til 2017… Hvem ville garantert for en Ford så lenge for bare få år siden? Verden og Ford har gått fremover… forhåpentligvis…

Vi minner en herlig tur i august i fjor...

Etter å ha ”kusket” Cayenne 3,0 diesel og delvis A8 TDI over den samme haugen for få måneder siden var det med få, eller ingen forventninger jeg løste billett hos Kjos for å hente den lille gokarten. Fremme i Sandvika var det god stemning idet papirarbeidet ble fullført. Selgeren slengte på 200 kr. i diesel på tanken, og ønsket meg lykke til på returen. 200 kroner tenkte jeg… Oppfattet han ikke at jeg skulle tilbake til Bergen? Her må det nok fylles på østsiden av fjellet… 50 mil og 200 kroner i olje var vel litt kjipt, men sannsynligvis et tegn på at marginene var brukt opp, og at jeg hadde gjort et godt kjøp…

Litt rolig orientering i starten, før vi fant den vante veien mot Sollihøgda og Krøderen.  I moten opp til Sollihøgda kjente jeg øyeblikkelig at dette ikke var en slapp 60 hesters bensin eller en strupt 70 hester. Her var det vilje og tæl fra 1750 rpm. - Slipp meg frem! ropte de fire tynne sylindrene bak til denne kriserammede mannen der han satt passelig fastklemt i polstrede sportsstoler med litt ekstra lårstøtte.  Jo da, dette kan bli en riktig så artig tur. Jeg valgte og ”parkere” minnene fra  sensommeren. Nå var det meg og denne hvite pilen som skulle gi oss i kast med fjellet.  

Spoiler, skjørt og hekkfinne gjør det litt "freshere" med nr. 2 bil...

For dette er virkelig en artig liten ”skrue”. Momentvillig så det holdt. Jeg tørr ikke å tenke på hva en aldri så liten chip kunne ha forårsaket av ekstreme følelser i de kule sportssetene. Men etter å ha crust gjennom Hallingdal og kjørt de første bakkene opp fra Gol mot Hemsedal skjønte jeg fort at en chip ikke er noe must for å opprettholde ekte glede. En latvisk trailer slukes lett. Deretter en svenske på krabbegir. Momentet i den lille ”loppen” gjør forbikjøringene superraske, og svingene tas i et ”jafs” etter som hjulene er plassert helt ute i hvert hjørne med en avstand på 249 cm og et herlig lavt tyngdepunkt. At dekkene er 19,5 cm brede bidrar selvsagt også i rett retning…

 Jeg kikket med ett nervøst ned på tankmåler og leste av computeren. Jeg hadde passert ”point of no return”, og var halvveis oppå fjellet. Ingen fuel før Lærdal og indre Sogn… Men snakk om overraskelse. Dette er jo det nærmeste en kommer en evighetsmaskin… Vognkortet sier 0,4 l. i snitt-forbruk, og jeg kom meg helt hjem for 200 kroner. 300 kroner billigere enn Kjos over fjellet, og vanvittig mye gøyere…

Selvsagt var bena litt støl når vi passerte Møvikskiltet på Fjell. Selv om sportssetene er noe lengre enn en Titaniumsetene i en ”vanlig” Fiesta, er det ikke storbilstøtte. Midtarmlene og avlasting for høyre armen savnes også når turen blir 50 mil. Uansett, med et stort smil om munnen steg jeg ut av bilen på tunet vel syv timer etter avreise Sandvika. Denne bilen gjorde meg glad.

Åse elsket den. – Kul! … og jeg har ikke fått kjøre den siden… Og jeg som trodde dette var min krise… Det er jo jeg som er førti…

Ford Fiesta Sport 1,6 Tdci
- kan anbefales.

Pål

PÅSKEHAREN ER RØD

Med siste nummer av TopGear liggende som Påskelektyre skal det litt til å bli sjarmert av en bil i det virkelige livet. Særlig etter å ha prøvekjørt den familievennlige og snusfornuftige folkefrakteren Ford Grand C-Max første påskedag. Nei da er det uvurderlig deilig å ta seg en virkelighetsflukt inn i BBC´s fullspekkede magasin med drømmer innpakket i all slags merker og modeller.

Men da, mens jeg sitter der med garden nede, kommer den hoppende inn på tunet med sitt litt irriterte xenonuttrykk. En knall rød Golf GT, med ettermontert ”vepsegrill” fra broren GTI. ”Anders! Anders er her!”, roper ungene.





Ja, det stemmer. Anders, Åse sin barndomskompis som har snakket en stund om å selge sin røde ”rabbit”. Tankene mine pensles automatisk over på vårt forestående kjøp av en bil nr. 2. Kunne dette være noe for meg… eeeh oss, jeg mener Åse? En 2007 modell med vel 60.000 km og et nærmest ubrukt baksete. (Ungkarer sliter ikke baksete på samme måte som barnefamilier, med mindre baksetet i en Golf innbyr eieren til orrhanedans og kurtiserende kulturuttrykk…)

Anders får knapt satt seg i sofaen før Åse og jeg rygger den gretne haren ut fra tunet. Dagens andre prøvetur. Golf var blant de første som presenterte maskiner med relativt lite volum, men med relativt stor effekt. Å si at 1,4 liter i en Golf er ”downsizing” er nok å ta litt i. De fleste Golfer levers med 1,6 liters maskiner, og en og annen har nok også mindre varianter. Men for en Golf i GT(I)/sport-segmentet er 1,4 liter et forholdsvis lite volum. Dette til tross, kommer det hele 170 hester ut av den lille loppen, men ikke uten pustehjelp. Tyskeren har nemlig to ”lungeautomater” i form av en kompressor, som bidrar i det lave turtassregisteret, og en turbo, eller ”boost-funksjon”, som overtar, og trekker deg mer enn gjerne videre helt til 7000-merket. Resultatet er at du kan kjøre relativt billig på lave ”hverdagsturtall”, men samtidig ha kraftressursene tilgjengelig dersom reven skulle true. Far ser med ett en pakke med merkelappene ”fornuftig småbil” og ”sportslig kjøreglede” i en og samme innpakning. Det er sjelden vare. Far logrer, og mor blir skeptisk…

Dette er sportslig, det kjennes allerede ved innstigning. Med et relativt hardt polstret sportssete helt nede på dørken, blir du satt i ”GT-båsen” med det samme. Setet kan selvsagt justeres opp, men hvor kult er det å løfte tyngdepunktet i en ”sportsbil”… Bilen er utstyrt med et noe lavere sportsunderstell enn standard, men ikke verre enn at den sluker fartsdumpene på sivilisert vis. Klassisk Golfgir med liten, men presis vandring. 6 trinn fremover. Midtkonsoll og instrumentering er klassisk VW. Litt rart å finne igjen den samme konsollen med de samme knappene som vi faktisk hadde i en slapp Touran TDI fra 2004. Men to instrumenter avviker ganske så kraftig fra MPVen, nemlig turtelleren som først rødmer ved 7.000 rpm, og det faktum at temperaturmåleren er erstattet av et vakuummeter, eller ”boostindikator”. Det er kult(!), og bringer frem assosiasjoner til Volvo 240 Turbo. Alle turbobiler burde ha et slikt instrument…

Under vanlig kjøring, også opp gjennom kurvede bakker, trekker bilen helt grei. Vi har godt grep og sportsstolene virker. Kraften er ikke overveldende, men vi kjenner at den er klar til å levere, og at det er mer pulver ett eller annet sted. Det er først når bilen får alt på en gang det for alvor går opp for oss at dette er en helt spesiell teknologi, i en helt spesiell bil. For når 5.000 merket passeres under akselerasjon, og ”boostometeret” strekker seg til den andre enden av skalaen, er det meget kort vei til 7.000. Fartsgrensen nås på et blunk, og bremsene sitter som de skal. Du verden så moro. Lyden er heller ikke så dum. Litt maskinell kompressoraktig før den kommer med en litt hard boxeraktig klang. Tror ikke det er så mange andre 1,4 litre som klarer å holde tritt med denne karen.

Golf er kjent i de fleste kretser, og er kanskje blant de mest populære nr. 2 biler på markedet. Som ”hverdagshelt” for en familie på 5 ville nok denne rause gjerrigknarken gjøre nytten, og vel så det. Hva er ulempene?

Selvsagt jobber alderen mot meg her. 2007 modell registrert i oktober 2006 er ikke det mest fornuftige bilkjøpet. Pris er ikke satt, men finn.no opererer med 180 - 210.000 for tilsvarende. Det tilsvarer en ny småbil, dog uten samme kjøreglede, men med 5 års nybilgaranti og forutsigbarhet. Det vil si, ryker turbo eller kompressor på GTen i morgen, står en overfor et lite feriebudsjett i deler og arbeid uten økonomisk sikkerhetsnett.  

Vi snur og Åse prøver. Jo da dette var saker, men nei… Vi er faktisk kalibrert her. Selv om bilen helt klart appellerer til min autofile legning, må jeg innse at det på sikt ikke vil være et smart valg. VW er sikker som banken vil mange hevde. Min opplevelse er delt. Ingen bil vi har eid har stått så mye på verksted som vår 2004 Touran som vi solgte etter vel 4 år. Garantien tok hånd om det meste, men masseproduksjon av volummodeller gir ofte kvalitetsutfordringer, med mindre dn heter Toyota og er fra Japan (men selv de kaller tilbake biler etter feil i produksjonslinjene).

 

Normalt sett er det ikke greit å bli avbrutt midt i siste utgave av TopGear-bladet, men når påskeegget er oppspist og høytiden er på hell, var det likevel en opptur å få besøk av selveste påskeharen. I år forkledd som en lettere irritert Golf i rødt.

Takk for turen Anders! Du har en fantastisk bil som sprer mye glede.

Pål

Foto: Pål Samuelsson

INNHOLDSRIKT PÅSKEEGG

Det er vel det som er inni påskeegget som er viktigst? I hvert fall om en skal bedømme forventningsfulle barneøyne i det egget deles i to, og all snopen åpenbarer seg i all sin prakt.



Slik er det også med Ford Grand C-Max. Utvendig utmerker den seg ikke i mitt enkle bilsinn. Egentlig litt anonym. Typisk Fordish i fronten, men litt avrundet og a-typisk i hekken for å være en MPV med sin litt skrånende bakluke. For det er på innsiden du virkelig får øynene opp for hva som er mulig å få ut av en bil på fire og en halv meter. Først og fremst sett fra de minste sine øyne, forventningsfull på vei til påskeferie og til dette myteomspunne egget med all slags søtsaker. Her sitter en høyt, godt og trygt. I tillegg er inn -og utlasting, samt innfesting av barneseter og puter blitt en lek. Det som på mange modeller er et Hodini-nummer hva angår seteinnfesting blir en fryd når en har god bredde og to digre skyvedører som gir maksimal lysåpning. Rikelig med justeringsmuligheter, samt en stor glassflate over påskekyllingene som gir lys og god stemning på langtur til fjells.

En liten påskevask av eksteriøret gav ingen funn av feil eller mangler. Det kan se ut som om tidligere funn som flassende fordemblem og rust på skvettlappskruer er et tilbakelagt stadium.



Tur i familiefrakter setter sine spor... Det ofres flittig til "støvsugerguden"



Ingen tvil om familietilhørigheten her. Kjente Ford-linjer, i hvert fall i fronten.

Bak spakene spørs det om far blir like fornøyd med ”egget” sitt… Umiddelbart trekkes det for korte seter og en motor som oppleves som litt slapp under belastning. Men med tre seterader må en knipe inn litt her og litt der. Vi testet uten last, og den 115 hester TDCIen var litt tam, og vi savnet litt mer trøkk i bakkene, hvis vi med påskelast og ti par ski skal henge med i forbikjøringsfeltene.

Rattet er lite og tykt. Slik vi liker det. Gir gode tilbakemeldinger og en følelse av en tett og kompakt vogn.

Ford er sterk på utstyr. Midtkonsollen er superflott og gir mange gode bilassosiasjoner. Ryddig og streit med mange funksjoner som vi autofile liker. MF-rattet er dekket av knapper; Computer og Fords info. senter med alt fra blåtann og stemmestyring, CD/Radio/Parkeringsassistent og ikke minst telefonoppkobling er på plass. Vår testmodell hadde ikke ryggekamera og navigasjon. Begge nyttige hjelpemidler og viktige utstyrskombinasjoner når bilen en dag skal selges videre.

På flate veien, i svingete terreng, liker vi den ”store” C-Maxen. Ford har virkelig tatt seg sammen de siste årene. Mondeo har kjørt foran og vist vei som et godt eksempel hva angår kjøreegenskaper. -Personbilenes ”Lamborghini”, har det blitt skrevet…(!) Grand C-Max er selvsagt høyere og mer utfordrende å stabilisere, men dette til tross, blir vi litt imponert over hva den faktisk går med på i tette kurver. Men som en familiefrakt med to ekstra seter, er det strengt tatt passasjerer og komfort som er viktigst. Men altså ingen problem å fremprovosere bilsyke kyllinger hvis far skulle miste hodet.


Skyvedør, høyt sete under glasstak. En sikker oppskrift på snilende barn...

Bilen måler 452 cm. Ca 14 cm lengre enn en vanlig C-Max, og 13 cm lengre enn en konkurrenten VW Touran. Den tredje seteraden er først og fremst for de under 15 år, men lar seg også benytte av voksne, men med de samme begrensningene som hos konkurrentene.




Storebror og lillebro. Epler og pærer.

 

Vi har dekket vårt MPV-behov gjennom den to hakk større Galaxy, og kjørte ”Grandemaxen” først og fremst for å tilfredsstille fars nysgjerrighet. Dette er Touran-segment eller 5 pluss 2. Ford er i støtet og hevder seg i en stadig tøffere konkurranse blant japanske nomader og franske gullfiskboller. Selv om den føles slapp, har den ingenting å skamme seg over, da de alle fleste konkurrentene også har kastet seg på ”down sizings-trenden”. Dette er den kjente 1,6 liters PSA-motoren som også benyttes i bl. a. Volvo V70 og S80 edrive. Prismessig får du mye for pengene, særlig hva angår praktiske løsninger og utstyr. Eksteriørmessig, litt kjedelig, men smaken er som baken…

Konklusjon: En folkefrakt som absolutt gjør jobben som innholdsrikt påskeegg, men noe påskehare har vi ikke sett…

…Oppfølger kommer.

Pål

VAKUUMPAKKET

- Se så skjønn den er! 

En hund med bart. Ikke fin, ikke sprek, ikke trygg...

Vi har grovt sett tre bilklasser under segmentet personbiler her til lands; småbil, - mellomklasse -og storbilklassen. Men et større behov for skreddersøm hos oss forbrukere har utfordret bilindustrien til å videreutvikle sine produkter innefor disse klassene. Dermed har f. eks. småbilklassen igjen blitt delt inn i tre.

Den minste klassen inneholder minibiler som for eksempel nye VW UP, Fiat 500 og Ford KA. Mange av bilene her er kun registrert for 4 personer og er ikke egnet for tilhengerfeste. Så har du midtsegmentet med modeller som Fiesta, Polo og Mazda 2 osv. Til sist de største modellene i småbilsegmentet som også omtales som ”Golf-klassen”. Her finner vi foruten om VWs bestselger, Focus, Corolla og Mazda 3 m. fl. Det finne selvsagt glidende overganger og modeller som er vanskelig å plassere.

Nissan Micra er en typisk nr. 2 bil som absolutt ikke appellerer til noen av mine Autofile gen. Men det ble åpenbart for meg at denne bilen med det foreldreløse ”syns- synd- i- meg-blikket” appellerer til morsinstinktet hos den feminine delen av befolkningen.På vår runde i opplyste ”lyse og trivelige salgslokaler” i Kokstadområdet ramler det ut av min bedre halvdel:
- Den var kul! Se så skjønn den er. Jeg liker de formene…! Se Pål!
- Uff, tenker jeg, der jeg noe motløs må begynne å finne vektige motargumenter…

Det første som slår deg når du ser denne bilen er hvor liten og lett den virker. Og få minutter senere får du bekreftet mistanken da bilselgeren manøvrerer bilen ut av salgslokalet stående på utsiden av denne ”trillebåren” med en hånd på rattet inn gjennom det åpne førervinduet. Med trente bevegelser ”spaserer” han ”Dolly” ut av lokalet uten en gang å starte den lille gressklippermotoren… Utenfor starter jeg opp. Lyden minner om Phillips barbermaskinen som jeg arvet etter onkel Asbjørn til konfirmasjonen. Og sannsynligvis er effekten tilsvarende...

Stilikon: Sorry,-funker ikke for meg.

Så ble det prøvetur. Kanskje den mist entusiastiske på lenge… Jeg blir forsøkt overmannet av overivrige salgsargumenter som ”overraskende stor romfølelse”, ”lavt forbruk” og ”lett å lukeparkere…” Jeg visste hva som kom, og prøvde derfor å overdøve selgerens ivrige røst med litt frigass, men jeg tror ikke det var noen som registrerte at motoren i det hele tatt var startet…

Ok. Ut på veien. Jeg sitter helt nedpå asfalten, skulder til skulder med min livsledsager. Da slår det meg: Vi har ingen midtkonsoll. Ingen panser. Absolutt ingenting som tar i mot. Kun to store glasskupler som stikker opp i hvert hjørne like foran deg for å skape det litt triste hundeaktige ”please-ta–meg-med-utrykket”.

Ingen panser, men fin fartsfølelse...

Vi møter en buss i 60-sonen mellom de nye rundkjøringene Ytrebygdsveien… Jeg holder pusten og kjenner frysningene slå opp gjennom ryggen, før dragsuget rister et godt tak i oss. Jeg føler meg rett og slett avkledd i denne ”handlevognen”; som en kreps uten sneglehus. Skulle du krasje front til front i en 60 sone, ja kanskje til og med i en 70 sone i en mellomklassebil eller i en storbil i dag, har du en rimelig bra sjanse til å overleve. Ja kanskje til og med uten å få alvorlige skader… Volvo har akkurat flagget sin sikkerhetsvisjon frem mot 2020: ”Ingen drepte eller alvorlig skadde i en Volvo”. Men i en Micra forstår du med det samme at du blir vakuumpakket selv i den miste kjedekollisjon. Det ligger liksom litt i navnet…

Sikkerhetsargumentet er selvsagt meget vektig, og de fleste kvinner med morsinstinktet intakt lytter på den kanalen. Frem og tilbake til jobb i 50 -og 60-sone, til og fra fotballtrening og turn; sikkert OK, men da kun målt som et rent transportmiddel. Boring!

Mor i farta

Har vi ikke rett på litt sjel og litt kjøreglede selv om vi snakker om en nr. 2 bil? Må det være VW Polo i tørr Trend-utgave med kapsler og manuelt klimaanlegg? Kan vi ikke heller tenke litt ”uten for boksen”? Hva med en hvit ”stylet” Fiesta med 3 dører og en sprek 1,6 TDCI med 95 ponnier og et (lite) panser som syns… ”Titanium Sport” svinger liksom litt mer enn ”Trend”. Og svinger gjør det også på utstyrslisten. Dette koster sikkert mye mer penger tenker du, men faktisk ikke. Micra fra 2010 koster 129.000. Legg på 30-40 lapper og du får en 1- 2 år gammel ”sportsbil” med 5 års garanti/100.000 km, med masse utstyr som blåtann, ESP, Telefon, USB, el. vinduer/speil, 16 og 17 tommere, skinn… Prisforskjellen på en Polo Trend og en Fiesta Titanium Sport er null(!)

Stusselig midtkonsoll. I beste fall "minimalistisk"

Noen rundkjøringer senere:
- Han er jo litt kul da… Var den god å kjøre Pål…?
Jeg gir pedal ut av den siste rundkjøringen, men det skjer absolutt ingenting, bare en masse bråk. Jeg innser at vi nok alle ville blitt vakuumpakket i en stjernesmell uansett hvilke bil vi hadde valgt fra denne noe magre småbilklassen. Men om uhellet skulle være ute, vil jeg uansett kunne si til meg selv der jeg ligger ferdig vakuumpakket klar til å møte min skaper: Jeg hadde i hver fall lettmetallfelger, styling og en motor større en den som var i barbermaskinen til onkel Asbjørn…

Pål

"GULE SIDER" OG EN MOBILTELEFON



Det er mange spørsmål som presser seg frem gjennom pannelappene der du forventningsfull sitter bak rattet og venter på at køen skal ta slutt. Hvorfor er det kø her da? Hvor skal alle disse menneskene? Hvorfor kan ikke folk flytte nærmere jobben sin, eller få seg en jobb nærmere huset sitt? Men hva med selve mirakelspørsmålet; hvorfor skal det ta over 20 år å kartlegge, konsekvensutrede, miljøutrede, planlegge, prosjektere og til slutt bygge en betongkloss over et sund…, eller bore et hull gjennom et fjell? Det er da 2012, er det ikke…? Vel, deler av svaret ligger nok begravd i alle de vanskelige verbene du nettopp leste.


Mange faktorer spiller selvsagt inn. Og i tillegg til fysiske forhold, som f. eks. vær og vindforhold, kan politiske vinder snu opp ned på lovnader og vedtak annen hvert år, alt ettersom hvem som går til topps i popularitetskonkurransene som avholdes ved kommune -og stortingsvalg. Så kommer 14 dagers klagefrister med påfølgende år med klagebehandling og anking. Herlig og konstruktivt, for ikke å snakke om samfunnsøkonomisk.  

Jeg forstår selvsagt at det kan bli litt tynt med kun ”gule sider” og en mobiltelefon for å realisere et slikt prosjekt. Men et begrep som dyreplageri blir for småtterier å regne i forhold til hva tusenvis av mennesker og næringsliv må lide seg gjennom hver eneste dag i tiår før det endelige forløsende vedtaket kan fattes og broer og tunneler bygges.

En samferdselsmessig utfordrende natur. Men veldig flott... 

For folk flest bosatt på vestlandet er det utfordrende å forflytte seg internt i regionen. Og det har det vært i alle tider. Stikkordet er geografi, eller kornåkre som det kalles på Østlandet. Vi har fjell og fjorder, øylandskap og høyfjell. Ja, og til og med noen byer. Dog litt spredt, men til forveksling lik de som finnes andre steder i verden. Og flere av byene handler med hverandre. I tillegg finnes det butikker og selskaper som transporterer varer mellom fjorder og nes. Noe av dette er så viktig for A.S. Norge at det kalles primærnæringer og bokstaver som BNP er ofte brukt fra Stortingets talerstol om disse varene. På vestlandet kan vi ikke stole på tog, trikk eller t-bane, for vi har faktisk ikke slikt (bortsett fra kardemommetrikken fra Bergen til Nesttun). Ei heller et godt busstilbud. Bussen passer nemlig ikke til aktive barnefamilier som må innom SFOen og barnehagen før middag og fotballtrening. Buss er dessverre blitt en ”best før-vare” utgått på dato for svært mange, totalt blottlagt for fleksibilitet. Vi må derfor ty til bil eller båt. Vi er altså ikke Østlandet eller Sørlandet, men et folk med identiske behov som østlendinger og sørlendinger. Er det ikke rart?

Men det er et tankekors at en Sotrabro skal ta lengre tid å prosjektere, planlegge og bygge enn en ny hovedflyplass på Østlandet. Jeg skulle tro at absolutt alle samfunnsinteresser ville tjent alvorlig stort på å redusere saksbehandlingstiden på oppføring av en bro med 10-15 år…(?).  For jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvorfor ikke 10 år, eller 3650 dager skulle være tilstrekkelig på å kartlegge absolutt ALLE positive og negative sider en bro ville frembringe på begge sider av sundet. Selvsagt blir Hansen og Svendsen sure fordi husene deres må rives. Men gi dem en skikkelig kompensasjon, så blir det nytt hus i dag og ny bro i morgen. Vi har da råd til det. For dette er det jo deg og meg som må betale uansett. ”Bompenger”. Vi er så vant til dette ordet at vi for lengst har gitt opp håpet om å få noe igjen for veiavgiften. Vi vil ikke ha penger til bro, bare tillatelse til å sette den opp. 

La oss bli enige om en ting med det samme: Har vi brukt for en ny bro? Vel, ingen diskusjon der antar jeg, med 26.000 biler over pr. døgn og køer i begge retninger morgen og kveld er den grei. Med det spørsmålet avklart skulle vi vel egentlig ha vært godt i gang med brokarene nå...(?) Men nei… Det skal gjøres skikkelig. Så skikkelig at folk dauer av kjedsomhet og alderdom i køen, så seigt at bedrifter legger ned og flytter, eller så usedvanlig sirupaktig at innbyggere mister troen på politikere og det offentlige system. Og det siste er vel strengt tatt det mest alvorlige. For hva vil skje med samfunnet vårt når ingen lengre har tillit til de som disponerer våre felles verdier og skal ta viktige avgjørelser på vegne av fellesskapet?

Vi er altså enige om at vi trenger ny veiforbindelse. Vi føler oss rimelig sikre på at køene ikke kommer til å gå over av seg selv, og vi er smertelig klar over at det er vi billister som må betale for herligheten (inkludert uttredelser, planlegging og alle de andre dyre og tidkrevende verbene). Skulle ikke det meste være avklart da?  Hva venter vi på?

Jeg har mobiltelefon, hvis du har ”gule sider”.

Pål

Ca. en bil pr. sekund i begge retninger i rushtiden. Et utvikling som ikke snur...

Foto: Pål Samuelsson