HOKKUS POKKUS

I går møtte jeg en faglig meget svak bilfører, eller idiot, som mange kaller dem, på vei hjem fra jobben. Det er selvsagt ulempen med å kjøre på en smal og lite trafikkert sti, vest om allfarvei. Idiotisk adferd forsterkes her fordi det er mindre marginer når gulstripen er borte. Det er altså prisen jeg må betale for å slippe timevis med kø over en tett bro blant misforståtte ”vikepliktere” langs en overfylt riksvei 555. I det perspektivet kan jeg ikke klage.

Idioter i trafikken. Hvem er disse hjerneløse kamikazepilotene? Vel, det er i hvert fall ikke oss to, jeg mener deg og meg… Vi kjører selvsagt prikkfritt, selv når vi tar loven litt i egne hender og tillater oss små ”ubetydelige” avvik… Du har kanskje hørt om Høyesterettsdommeren som fikk spørsmålet: ”Har du aldri gjort noe galt du da?”, hvorpå dommeren svarte; ” Jeg jo! Herregud, jeg har da bil!”

I går var det en "tryllekunstner" i pizzabil på vei nordover forbi glattkjøringsbanen som traff meg på Eide. Med møteplassene på sin side, og med rikelig med tid til å stoppe, ga neket gass, og kom vinglende som et hoppetau mot meg. Klok av skade hadde jeg rukket å stanse klin inntil autovernet på min høyre side, da dagens helt traff mitt nyvaskede venstre innklappbare sidespeil med integrert blinklys. Det er ingen som kan trylle seg ut av en slik knipe. PANG! Jeg åpnet bildøren og speidet etter reddharen som bremset og kikket nevrotisk tilbake mot meg. Han la deretter gasspedalen målrettet i gulvet og stakk…

Politijussen, som snart har sovet i 5 år inne i denne ellers så rolige familiefaren, ble brått vekket til livet; å stikke fra et vegtrafikkuhell er pr. definisjon brudd på Vegtrafikkloven og kvalifiserer til førerkortbeslag. Et beslag som sannsynligvis ville kostet magikeren jobben… Er det en grei pris å betale for å kjøre ”tulling” på vestsiden?   ”Hjem til middag…?”, hører jeg ham tenke. Det må da være helt spesielle fiskekaker i en helt vidunderlig lun brun sos... Eller kanskje det var indrefilet i dag, eller raspeballer med bacon og salte knoker… Ikke vet jeg, men noe må det være på det middagsbordet som gjorde at dimlingen tok slike sjanser…?

I min tid som politimann bar jeg stort sett alltid med meg mitt politibevis når jeg hadde fri. Tro meg; ikke fordi jeg syns det var så gjevt å jobbe på fritiden, men rett og slett fordi jeg oppbevarte kortet i lommeboken sammen med bankkort og førerkort. Selvsagt var det stas de første gangene som nyutdannet 24-åring å ”flashe” skiltet i dongerijakke og hullete dongeri på Sartor når urettferdigheten utspant seg rett under min egen nese. Men det forekom ytterst sjelden, for det er merkelig hvor fort jobb blir til plikt og rutine.  Det er heller ikke helt risikofritt å operere på egenhånd på denne måten.

Men det er slike tanker som slår inn som en refleks når tullinger som dette bokstavelig talt treffer deg på vei hjem fra jobb. Man tar instinktivt etter håndbrekket og sjekker speilet. Prøver å ta et bilnummer eller lese et ansikt bak et svart ratt. Men så går det opp for deg at du ikke kan ta saken i egne hender lengre. Du må ringe etter lensmannen, som du må dele med tre andre kommuner. Du har sannsynligvis større sjanse for å vinne lykketallspotten i Vikinglotto enn å treffe på patruljen i eget kommune. Slik er det dessverre blitt i vårt offentlige utarmede utkant-Norge…

Jeg må godt forbannet erkjenne nederlaget, og sitter meg tilbake i Galaxyen. På vei mot Ulveset og SFO fabulerer jeg på hva jeg ville gjort om jeg fortsatt hadde hatt dette magiske kortet i lommeboken. Kortet som gav meg myndighet til å stanse en ”Poco loco” på smale vestlandsstier totalt blottet for trafikkforståelse og vanlig norsk folkeskikk. Sagte sklir jeg inn i dagdrømmen… Høyre hånd rykker hardt og bestemt i håndbrekket og speilet sjekkes av med et kjapt blikk. Romskipet peker plutselig i motsatt retning i et inferno av røyk. Jeg dispenserer ”lett” fra reglene om trafikk og skilting, og starter kattens lek med pizzamusen. En lek jeg nyter hvert sekund av. Som litt over snittet interessert politimann tenner jeg strobe-lysene i blått som jeg har fått Lohman til å montere i skjul og dekning bak grillen. Jeg kjenner gleden over å spre angst og ståpels nedover ryggen, og ikke minst opp i lommeboken til fyren som for sekunder siden ga faen i meg og mitt speil. Han som for alvor begynner å merke at han kun disponerer 80 dieselhester uten turbo, og som mer enn noen gang skulle ønske at han kunne trylle… - Du har køddet med speilet til feil mann mister!                                                                      

Når nederlaget endelig blir erkjent og synderen står angrende med blinklyset tent på busstoppet på Kårtveit, bruker jeg et sted mellom 10 og 15 nøye innlagte sekunder i bilen før jeg klatrer ut”. Sekundene bygger opp nødvendig adrenalin i ”Arnardos” kropp der han sitter og venter på dommen. Adrenalinet pumpes ut i årene og ekstra store skjelvebyger sendes ut i fingrene når førerkortet, hvis han har, skal fiskes frem fra et ”fancy” kortetui i børstet stål.

”Hei, Pålitiet her…”. Politibeviset vises triumferende mot et blekt svett ansikt mens svilukten fra en overopphetet sugediesel forteller meg at han tross alt prøvde... Det skal rakkeren ha. Det svelges tungt bak det nedsveivede doggete vinduet. Førerkortet fiskes frem. Fingrende skjelver som om han var på nordpolen kun i t-skjorte. Førerkortet mottas uten en mine. Jeg putter det i brystlommen etter en rask sjekk, mens jeg demonstrativt sørger for å kneppe igjen lommeklaffen. Et utrolig virkningsfullt, men ondskapsfullt triks jeg lærte hos en dreven lensmannsbetjent tidlig på nittitallet. ”Utrolig hva den skjorteknappen kan gjøre med ydmykheten hos verdens beste billister…”. Jeg tygger rolig, men bestemt på Hubba Bubbaen, mens jeg setter øynene hardt i kusken fra mine mørke Ray Ban´s pilotbriller.

 

Jeg var akkurat i ferd med å tildele synderen 5000 kroner i grov kjeft og ytterligere 5000 kroner i en tordentale for å ha kondemnert mitt nyvaskede innklappbare elektriske speil med integrert blinklys, da virkeligheten innhentet meg vel fremme ved SFOen på Ulveset skole. Det var kun en herlig dagdrøm. Men like greit, jeg hadde sannsynligvis ikke hatt godt av det.

På Ulveset gikk jeg ut av bilen og inspiserte skadene. Ikke en skramme(!). HVA? Ikke så mye som en ripe i speilet. Jeg som var sikker på at både blinklys, elektrisk innklappsfunksjon og styreenhet var knust, ble plutselig lettet. Ikke bare slapp jeg med skrekken, men jeg sparte tusenvis av kroner i speil og elektronikk.

Jeg slapp også unna påkjenningen det ville vært for både bil og blodtrykk og jakte inn denne radiobilsjåføren. Jeg unngikk sannsynligvis også tiltale og straff for politivold. For etter tordentalen om knust plastikk og elektronikk, stikker tryllekunstneren nesen forsiktig ut av vinduet mens han noe uforsiktig utbryter: ”Hokkus - pokkus kong stabel, se speilet ditt e bra igjen…”

Pål