Aviser og nett holder oss jevnlig oppdatert på det meste innen navn på folk og dyr, nye og gamle betegnelser, navnekonkurranser, navnedager, navneopphav osv osv. Navn skaper assosiasjoner. Hører du et bestemt navn, f. eks. Harald, dukker de opp alle sammen… alt fra Konger til en blid kollega, en gammel rektor, en slektning osv. Men hva er status i vår lille snevre bilverden når det kommer til navn, emblem og merking? Noen bilmerker har modellnavn, andre har nummer. Noen har begge deler, eller til og med både tall og bokstaver i sine mange blanke emblemer. Hva er din favorittmerking av hekk, grill og/eller fremskjermer, og hvilke assosiasjoner får du? Ser du bilen med ett klart for deg? Velter det inn med tekniske data, eller får du brekninger fordi bekjentskapet ble et mareritt? Her finnes det tallrike innfallsvinkler.
De av dere som har et forhold til dette, sannsynligvis alle sammen, husker sikkert hvordan de ulike bilmerkene har bygget opp sine modellbetegnelser. Noen fant smarte løsninger som inneholdt tallserier som også anga bilens motorvolum, som f. eks BMW og Mercedes. I hvert fall var det slik før. Da kunne du stort sett stole på at en 525 og en 250 var to-og-en-halvlitere. Nå er det ikke alltid like lett lengre, men før var dette rimelig klart, selvsagt med noen unntak.
Andre satset på navn. Opel hadde stort sett navn, men var i tillegg flinke til å slenge på en ”2,0S”, en ”2,2 i” eller en ”3,0E” eller lignende. VW er også tro mot sine navn, men kjørte også tilleggsemblemer som 1300, 1303 og 1500 for å nevne noen. I dag tørr de ikke annet en å legge til tallkombinasjoner som 2,0TDI eller 1,8T for å holde fasaden på fergekaier og i lyskryss.
Vi opplyste motorhoder tilbake på Storhilderen på syttitallet syntes selvsagt at Mercer, Opler, Forder og Beamere var gøyest fordi vi kunne lese så mye på bakluken, eller på andre gromme karosserideler. Hvem husker vel ikke Granada med ”2,8i” preget inn i spoileren fremme under støtfangeren. To tall og en liten bokstav sa mer enn tusen ord. Eller Mercedes 280 SE med tilleggsinformasjonen 3,5, eller 450 SEL med et lite diskret ”6,9”(!) ute til høyre. Du måtte jo bare løpe rett opp til Steinar å foretelle hva du hadde sett i ”byn”. Kunne ikke vente til i morgen
det.
Volvo var en liten nøtt for uinnvidde; Det første tallet anga serien, det andre antall sylindre og det siste antall dører. Dermed var det modellene 262, 264 og 265 som fikk nakkene til å strekke litt ekstra på seg. Var det en sekser eller var det en trøtt firer…? Størst var alltid best. I tillegg kunne du lese under modellbetegnelsen på skjermene hvor stort volum bilen hadde. Var det en 2,1 eller en 1,9? Mange svenske ”hjemmebygg” med V8er bærer derfor tittelen 284… Høyst uoriginalt, men du verden så moro. Også underlig å tenke på at tilleggsemblemet ”FUEL INJECTION” på enkelte Volvoer på 70-tallet indikerte noe helt spesielt… Verden har heldigvis gått fremover.
Så kom det etter hvert nye emblemer med enda viktigere tilleggsinfo, som f. eks TURBO, INTERCOOLER, Twin Cam, 16V eller enda bedre, 24V-V6, eller enda råere, 8.32 (V8), for ikke å snakke om BITURBO-merking der bak… Nevnte jeg AMG, Alpina eller Shelby?
Det var ikke noe problem å dagdrømme seg vekk på en melkerampe med en notisblokk og en sløv gråblyant på sommerferie i Hjelmelandsdalen. Selv om det stort sett kun var Ola og Jacob som putret forbi med tørrhøy på hver sin traktor, levde håpet gjennom hele sommeren. For det kunne jo hende at det forvillet seg en Beamer eller en Kaptein opp i denne forlatte dalen langt der inne i Nordfjorden. For det var ikke registreringsnummer eller hjulkapsler denne gutten samlet på, men emblemer som brente seg fast i et tålmodig drømmende barnesinn.
Men med alle disse mulighetene på bakluken var det potensielt gull i alt som kom rullende. Det var plutselig verdt å snu seg etter alle SAABer, Lanciaer og Fiater: Det kunne jo hende det var en Turbo, en Biturbo eller en snerten UNO i.e. Turbo… Noen røpte seg på lyden. Som f. eks Audi med sine 2,2 litere med det magiske lydbildet. ”5S” eller ”5E” stod det skrevet med tydelige tegn i grillen. Bilene som reiste seg som speedbåter når de fikk mat. Noen få år senere kom ”Quattro-betegnelsen” på noen av ”sportsvognene” i kjølvannet av Walter Røhls seiersgang i myteomspunne S1 eller Quattro Sport.
Min erfaring tilsier at vi bilinteresserte søker mot disse bilene hvor emblemene taler sin tydelige tekst. ”M535i” er rett og slett en sexy tittel. Vi ser den foran oss; en E28 med 360 graders styling, doble blås nesten på midten bak og med sitt alvorlige uttrykk. Og vi kan fremfor alt høre den hese lyden fra den vasse rekkesekseren. Eller hva sier du til Rover 3500 V8? En møkkabil er jeg blitt fortalt, men for noen tall å ha på skjermene tilbake på 70-tallet. Eller hva med SLS 63 AMG? Lim på ”BRABUS” der bak, og du hadde byttet inn kona, i hvert fall for en helg… For hvor sexy er det med ”1,6 DX”, ”240 D6 DIESEL”, eller ”Mazda 5”?
Hvorfor er dette så spennende? Selvsagt ligger det mye godt i kjøreegenskaper og design bak mange av disse kule titlene. Jeg tror likevel det meste handler om dypt innprentede holdninger og assosiasjoner fra barneårene. Jo høyere tall, jo større og fetere motor, fetere lyd og sannsynligvis flere lange blikk… Er det ikke så enkelt da? Det autonome nervesystemet begynner rett og slett å produsere spytt, og vi sikler og griser ut over lekre skinnseter, vippebrytere og store klokker med speedometer oppstilt i… Ja, for det sjekker vi jo enda, voksne folk…(!)
Noen rensker hele hekken for underholdning mens andre reiser på Biltema og kjøper tilleggsinformasjon og lim. Begge deler har sin sjarm. Mitt drømmeemblem finnes det mange utgaver av, men det enkle er ofte det beste; For hvor ofte kan én bokstav og ett tall gi deg frysninger og hetetokter på en og samme tid? Eller hva sier du til kombinasjonene M og 5 eller S, L og R? Du fikk dem på netthinnen ja… Du sitter på et betydelig billedarkiv!
Pål
Galaxy TDCI
(I denne sammenheng har jeg ikke mye å ”skilte” med, men jeg kan ”se” den…)J
Foto: Googles bilder
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar