KRONE-IS PÅ TILBUD

Av Pål Samuelsson
Det var uunngåelig. Skodaen traff innenfor alt for mange av mine bil-referanser til å kunne glemmes. Nå, ca. 6 måneder senere, står den endelig i carporten med navnet mitt i vognkortet. Det vil si, den står ikke der så ofte, for enda forekommer det at jeg må en snartur på butikken. Ikke på Ågotnes der vi bor. Nei, til der det er tilbud selvfølgelig ...

En deilig forsommerdag for få uker siden dro jeg til Stavanger sammen med Lars, vår eldste sønn, for å hente nye-gliset. Noen få dager tidligere ble Galaxyen solgt på finn.no. Jeg ringte sporen streks til Møller Skoda på Forus og ga et bud på en tilnærmet ny utstillingsbil, og min halvt år gamle natt- og dagdrøm var blitt en realitet. For etter vårt første møte med Skoda RS på bilmessen på Straume i november i fjor, med påfølgende prøvekjøring hos Møllerbil på Kokstad, har jeg ikke kunne legge fra meg denne «tsjekkeren». Utfordringen da, i tillegg til å få solgt Forden, var selvsagt å finne et eksemplar som var tilnærmet nytt, med utstyrskombinasjoner som var innenfor. Forden gikk relativt greit, og kunne faktisk vært solgt flere ganger. Ikke overraskende for oss, som har hatt et problemfritt bilhold i snart fem år. Galaxyen vil bli savnet

Dieselpause

Et par eksemplarer av Skoda RS har vært annonsert, men da enten som leasing-prosjekter, eller i 220 hk versjoner, noen uten «kritisk» utstyr, én i blått, og en liten håndfull med diesel. Her i huset er det dieselpause en stund, i hvert fall på bil nr. 1. Så da var jakten på denne ene i gang, aller helst i hvitt.

I helt nytt, ligger selvsagt skreddersømmens muligheter, men sannsynligvis 60-80.000 kr. i ekstra verditap den vakre dagen du tar bilen ut av butikken … I tillegg er det leveringstid og utfordringer med å «time» salg av egen bil hvis innbytte ikke er et alternativ. For vi kan jo ikke være én dag

uten …

Skoda Kokstad satte himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, og fant denne ene hvite i sitt system, som hadde alt hva et bankende bilhjerte kan ønske seg, og litt til. For «litt til» i denne sammenheng var en irr-grønn Skoda-motorsport foliering, for å skape blikkfang på bilmesser og i salgslokalet på Forus. Ganske sprekt i grunnen, men siden jeg kun er angrepet av en mild form for 40-årskrise, og ikke en dyp psykose (med sykkel-teigts, tigerbalsam og hårpleieprodukter), lot jeg dem fjerne den verste «sminken». Bare den originale «eyelineren» i form av sorte griller og defusere, noen diskrete sorte 19 tommere med dårlig skjulte røde «bremsepolypper», avslører at jeg ikke har lykkes helt i å kamuflere min svært så moderate midtlivskrise … men etter 10 år med 7-seter er det nå far sin turJ

Helig fly-og bilvær

Avduking

Fremme på Stavanger lufthavn Sola ble vi hentet av selgeren. I Skodabutikken stod det ikke mindre enn to RSer, og vår stod kamuflert og tildekket av det fineste silketeppe, for å skape den rette høytidelige stemningen.

Få minutter etter silketeppets fall, klamme håndtrykk og et par signaturer, var vi på veien. Først en liten tur ned til havnen for å spise «Hamburger-frokost» på Burger-King, før baugen med radarteknologi og vendbare xenonlys ble pekt nordover.

Som alle andre med ny bil, følte jeg meg som verdens heldigste mann. Sommer og sol, 25 varmegrader og åpent panoramatak. Helt ferske hvite solbriller(!) fra Skoda-selgeren prydet våre blide solbadende ansikter der vi tråklet oss gjennom restene av morgenrushet i Stavanger.

Vår «Justin Bieber-konsert»
Dette var guttas «Justin Bieber-konsert». I fjor dro jentene til Oslo på konsert med den kanadiske «guttungen», og vi takket vår skaper for at vi slapp unna den påkjenningen. Nå var det vår tur å reise på «konsert», og hvilke lydopplevelse vi fikk. Jeg har plaget deg med dette før, men Skoda har fire kjøreprogrammer der du også kan påvirke lydbildet. Eksosen fordeles ut gjennom to spesialbygde potter som lager ekstra «luft i magen». «Luften» ender opp som herlig flatluens ut gjennom to deilige potter ved pådrag og girskift. I tillegg øker brumling og volum på lave turtall, også inne i vognen, ved valg av kjøreprogrammene «sport» og «individual. Så utbyttet var stort kan du tro, i hvert fall i forhold til tre timer med småpike-kvining og galne husmødre fullstendig ute av kontroll på «Bever-show» i Tigerstaden … Men katastrofen lå og lurte bare noen få kilometer foran oss …

Tunneldramatikk
For i byfjordtunnelen, like nord for Stavanger, kunne det gått galt. En svær haug med gul plastemballasje fra en Glava-rull dukket plutselig opp foran oss ned mot fjorddypet. Det forklarte hvorfor bilene foran oss gjorde halvsprekkende unna-manøvrer og krysset den doble sperrelinjen med livet som innsats mellom biler i motgående kjørebane.Motgående kjørebane var ikke et alternativ for oss. Den var «opptatt». Å stoppe var uaktuelt, for bak meg hadde jeg 50 tonn med vogntog på allerede hvinende overopphetede luftbremser.

Vår hovedfiende nr. 1...

Selv med avtakbart hengerfeste på Skodaen ville det ført til trekkspillmusikk og tunnel-romklang. Valget var enkelt, men akk så vanskelig. Jeg måtte «ta en for laget» og kjøre over plasthaugen. Jeg fulgte med i speilene for å forsikre meg om at plasten kom ut bak mellom de to eksospottene, men lastebilen var da kommet så tett opp i hekkspoileren at jeg kunne telle insektene i grillen … Hvor tok plastikken veien? Så tenker du kanskje; - litt gul plastikk under bilen, er det så farlig da …? Vel kombinasjonen plast, varme eksosrør og undersjøisk tunnel kan bety bilbrann og scenarioer vi ikke liker å forholde oss til. Den første ripen i en ny bil er alltid den verste, men en parkeringsripe på Sartor Senter blir liksom ikke så viktig i denne sammenheng …

Opp bakken på vei ut av tunneldypet var det allerede begynt å lukte svidd plastikk i kupéen. Ute av tunnelen var det rett inn på første mulige stoppested og kaste seg ned og sjekke undersiden. Ganske riktig … Med sports-understell og dobbeleksos var det alt for mange muligheter for en haug med plast til å henge seg fast. Ett kilo med sammensmeltet gul Glava-emballasje hadde smeltet fast i den midterste lydpotten, og var nå begynt å avgi svært så sjenerende røyk … Følelsen var ikke god, og svært lite forenlig med den sitrende nybil-følelsen jeg hadde hatt på andre siden av byfjorden. Jeg fikk revet av plasten, men jeg hadde nå fått gul lydpotte, og mer røyk en jeg egentlig vet å sette pris på fra en bil. Med saksen fra den splitter nye førstehjelpsputen klarte jeg å lure en arm og en skulder under det lave kanalskjørtet og skrape bort det gule «effektbelegget», så pass at vi kom oss videre med nybillukten intakt i kupeen, uten å tilkalle brannvesenet og uten å åpne kaskoforsikring.

En noe trang og røykfylt start, men herfra var det kun glede, - ekte glede …

En med alt

For en tur vi fikk langs E-39! Badet i sol fikk vi kjenne hvilke bilkonsept dette virkelig er. For med bagasjeplass som overgår en V70, en teknologi som er hentet fra anerkjente tyske delehyller og ikke minst følelsene som strømmer gjennom kroppen når TSIen lader, kan en saktens si at Octavia RS stasjonsvogn er én med tilnærmet alt. I hvert fall i brukssegmentet «familiebil», tatt i betraktning pris, kjøreglede, garantier og subjektivt sett, hvordan den ser ut. Begrepet «mye bil for pengene» har aldri gitt mer mening for en som er litt over snittet interessert. Og ved å kjøpe utstillingsbilen ble prisen redusert med 60.000 kr. Da gjør det ingenting om det står 2.500 km på telleverket.

Motoren, en to-liter TSI (forkortelse for Twin charged Stratified Injection, eller Turbo charged Stratified Injection, samme teknologi kalles TFSI hos Audi), er som skapt til den 6 trinns DSG automaten med muligheter for giring bak rattet. De ulike kjøreprogrammene snakker direkte til kassen, og gir deg akkurat det du vil ha i forhold til humør og veikvalitet. Det som kanskje imponerer mest er draget fra lave turtall, som kan sammenlignes med relativt kraftige dieselmotorer med sine 350 Nm fra godt under 2000. rpm.

Festlige felger
Noe å trekke. Ja, selvsagt. Firehjulstrekk kunne optimalisert opplevelsen noe under harde akselerasjoner, og sannsynligvis i fht fremkommelighet vintersdagen. Bilen er utstyrt med en litt mer moderne differensial enn 220-hesteren. Med den elektronisk styrte differensialbremsen foran, en funksjon som egentlig ble utviklet for motorsport, kan 100 % av kraften dirigeres til det ene forhjulet, slik at bilen får bedre veigrep i sving.

Så går det jo litt «lake» gjennom systemet når du hele tiden blir utfordret av lyd og kraft. Hvis en går inn for det, så kan den kjøres relativt rimelig i Eco-modus med rullefunksjon og til enhver tid høyeste gir. Men da blir det som å kjøre en hvilke som helst Octavia, sett bort fra sittekomforten stolene gir deg. På turen Bergen – Voss, for et par uker siden, så vi 0,62 på computeren. Ikke avskrekkende med 230 hester fra en bensinmotor. Hjem til Sotra fra Stavanger ble nok resultatet noe dårligere, uten at vi skjemte oss ut på noe som helst måte.

Designmessig kan vi diskutere oss gule og blå. For min del skulle jeg ønske at felgene hadde innpress-kant, særlig bak. Når det først er satt på 19 tommers hjul originalt, kunne det vært festlig å fått felgkanten enda lengre ut mot hjulbuene. Det ville sannsynligvis gitt et mer potent uttrykk, kanskje optimalisert veigrepet noe, men på den annen side økt slitasje på foringer og ledd. «Spacere» er en mulig løsning, men her har muligens Samferdselsdepartementet veto-rett …?

Innvendig er dette et forlystelsessenter badet i nybillukt, lyd fra et festlig eksosanlegg, lys fra panoramataket og alt innen det siste hva angår kjøreassistenter. Lydanlegget er premium med høyttalere i alle dører og hulrom (Caton Sound System).  Midtkonsollens informasjonsskjerm har alle de «gadges» du trenger, pluss et par til. Eller hva sier du til å komme til ferdig nedkjølt bil? Eller en skisse over bilens kupé som ved en fingerbevegelse over skjermen lar deg stille inn hvor i kupeen musikken skal være optimal … Simply clever… Ja, og skal jeg transportere en marengskake for svigermor, så snur jeg matten i bagasjerommet slik at teppe-siden vender opp, setter på en liten bøy-bar «forskaling» med rive-lås, og vips, kaken er sikret. Om vaniljekremen ligger i ro, kan jeg selvsagt ikke garantere … Lars satte punktum med siste etappe fra Halhjem til Sotra. Poden har øvelseskjørt i vel ett år, og klarer seg godt bak et ratt og fikk styre de siste milene hjem. Han har allerede okkupert minne nr. 2 på den elektriske kjørestolen, og ble raskt et nyfrelst medlem i vår lille Skoda-menighet.

Nei, nok skriving, nå hadde det vært godt med en is dere … Er det noen som skal ha noe på

butikken …? Hører de har krone-is på tilbud på Sparbutikken på Tjeldstø …

(PS! selv om det er kjøleskap i hanskerommet, kjøper vi selvsagt kun én is om gangen …) J


Pål.